Litt om vår tur innom Sachsenhausen:

 

 

Sachsenhausen var den første leiren vi besøkte på denne turen. Vi ble litt skuffet da det var få ting som var skikkelig inntakt. På oss virket hele leiren litt "velfrisert".

Det hjalp veldig å ha med seg Ingunn og Kjeld fra Nordanbus som hadde vært her veldig mange ganger tidligere, og som også kjenner mange fanger som har sittet i leiren og overlevd. Så kunne vi få høre hvordan alt så ut i tidligere tider.

Vi var inne i en av bobrakkene - forholdene der så ikke bra ut.. at så mange mennesker ble stuet inn på et sted er helt uforståelig. Sanitærforhold var heller ikke veldig bra, å få korte toalettbesøk for eksempel til fastsatte tider må ha vært helt fryktelig.

Vi så også mange steinmonumenter som var satt opp der tidligere brakker hadde stått - her fantes mange mindre steiner på toppen. Istedet for blomster legger mange nasjoner ned stein som et minne - disse blir ikke borte.

"Gangveien" rundt oppmøteplassen var også ganske godt bevart, og det var ikke vanskelig å tenke seg hvor vondt det har gjort for fangene som måtte teste ut sko i alle størrelser flere mil hver dag. I skoene fikk de ikke annet enn filler.

"Eksperimentbrakken" så vi også - utenfra, men her er det ikke åpent for noen... ennå. Mulighet for at denne vil "settes" i stand i nær fremtid er tilstede.


 

Sachsenhausen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Sachsenhausen» har flere betydninger.
Hovedinngang til tårn A

Sachsenhausen var en tysk og sovjetisk konsentrasjonsleir som var i drift fra 1936 til 1950.

Sachsenhausen ligger i Oranienburg, ca. 35 km nord for Berlin. Den erstattet en tidligere leir for politiske fanger som ble opprettet etter nazistenes maktovertagelse i 1933. Leiren hadde en spesiell stilling blant tyske konsentrasjonsleirer siden hovedkvarteret og utdanningen av SS-vakter lå ikke langt ifra leiren.

Sachsenhausen 1936-1945

Fra opprettelsen av leiren i 1936 til slutten på krigen i 1945 satt ca. 200 000 registrerte fanger fengslet her. Leiren var planlagt med en kapasitet på 12 000 fanger, men enkelte år hadde belegget et snitt på 60 000. Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent.

De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble fangebelegget utvidet med såkalt «asosiale», det vil si romani, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Etter anschluss samme år begynte tilstrømingen av utenlandske politiske fanger, i denne omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger fra tyskokkuperte land.

De 6000 første jødene ankom Sachsenhausen etter en arrestasjonsbølge i november 1938. De fleste gjenlevende jødiske fangene ble transportert til Auschwitz i 1941.

Fra 1941 ble Sachsenhausen utvidet med avsondrede spesialleire for krigsfanger, i første rekke sovjetiske. En av de som satt her, var Stalins eldste sønn, Jakov Dsjugasjvili (1907-43). Han hadde vært jagerflyger, men styrtet og ble tatt til fange. Tyskerne håpet på en fangeutveksling mellom ham og general Friedrich von Paulus, men i stedet døde han under uoppklarte omstendigheter, angivelig etter å ha kastet seg mot det elektriske gjerdet rundt leiren. General Tikatsjenko satt også fanget her. I februar 1945 deltok han i et fangeopprør som lyktes i å overmanne vokterne og ta deres våpen; men Tikatsjenko ble drept etter en lengre skuddveksling. [1]

Henrettelser og medisinske eksperimenter

Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I 1941 fikk leiren et eget «nakkeskuddanlegg» med portable krematorieovner som ble benyttet til å drepe 14 500 sovjetiske krigsfanger. Hitler hadde beordret at 18 000 krigsfanger skulle dø - resten av kvoten ble fylt ved at fanger sultet ihjel eller døde av sykdom. I 1942 ble det så bygget et eget «henrettelsessenter», Station Z, med kapasitet for tilintetgjørelse av mennesker i industrielt tempo. I 1943 fikk denne avdelingen også sitt eget gasskammer. Station Z ble også brukt som reserverettersted for Berlin, særlig i forbindelse med massehenrettelser.

Gjennom hele krigen ble det i Sachsenhausen utført medisinske eksperimenter der fanger blant annet ble utsatt for sennepsgass eller med overlegg påført dødelige sykdommer.

På porten inn til Sachsenhausen står det skrevet det senere beryktede sitatet Arbeit macht frei (arbeid frigjør)

Norske fanger i Sachsenhausen

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. 3240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av de ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. 2 000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca. 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Fra sommeren 1943 fikk de norske fangene etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeide med nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. De kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene.

Krigsslutt og befrielse

Før slutten på krigen ble 33 000 fanger tvunget til å marsjere nordøst sammen med vaktene. Formålet var å eliminere fangene en masse ved å drive dem til Østersjøkysten, deretter laste dem ombord i skip som skulle senkes. Tusentalls fanger som kollapset ble skutt av SS-vaktene. De som overlevde så lenge, ble befridd av sovjetiske, amerikanske og engelske styrker i begynnelsen av mai. Omkring 3 000 mannlige og 2 000 kvinnelige fanger ble etterlatt i leiren som syke og døende.

Den 22. april 1945 ble leiren frigjort av en fortropp fra 47. sovjetiske armé og 1. polske armé.

Speziallager Nr. 7 - Sachsenhausen 1945-1950

Etter krigen ble Sachsenhausen liggende i den sovjetiske okkupasjonssonen. I mai 1945 begynte den sovjetiske etteretningstjenesten konstruksjonen av 10 spesialleire i de okkuperte områdene. Spesialleir Nr. 7 ble etablert i Weesow nær Werneuchen og flyttet til den tidligere konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen i august. Sommeren ble leiren omdøpt til Spesialleir Nr. 1 og var i drift inntil mars 1950 [2]. I denne perioden kunne fangebelegget være oppe i 16 000. Totalt ble omkring 60 000 tyskere internert her uten lov og dom. Tyske kilder regner med at omkring 12 000 [3] omkom av matmangel, sykdom, fysisk eller psykisk utmattelse og ble begravet i massegraver.

Sachsenhausen idag

I dag er Sachsenhausen åpen for almenheten og bevart som et museum. Flere bygninger og konstruksjoner har overlevd, eller er blitt rekonstruert. Deriblant inngangspartiet, vakttårn, kremasjonsovner og brakker. Det finnes også en stor obelisk og statue som ble reist av sovjeterne etter krigen.

Litteratur

  • Kristian Ottosen: Liv og død: Historien om Scahsenhausen-fangene, Aschehoug 1990.
  • Moritz Nachtstern: Falskmynter i Sachsenhausen, Spartacus 2006.
  • Bengt Calmeyer: Skomakeren fra Sachsenhausen, Dreyer, 1990
  • Günter Morsch: Von der Erinnerung zum Monument. Die Entstehungsgeschichte der nationalen Mahn- und Gedenkstätte Sachsenhausen. Edition Hentrich, Berlin 2001.
  • Günter Morsch, Alfred Reckendrees: Befreiung des KZ Sachsenhausen 1945. Edition Hentrich, Berlin. 1996,
  • Günter Morsch: Mord und Massenmord im Konzentrationslager Sachsenhausen. Metropol, 2005.
  • Günter Morsch / Susanne zur Nieden: Jüdische Häftlinge im Konzentrationslager Sachsenhausen 1936 bis 1945. Edition Hentrich, Berlin 2004.
  • Bundeszentrale für politische Bildung: Gedenkstätten für die Opfer des Nationalsozialismus: Eine Dokumentation. Berlin 1999.
  • Sepp Hahn, Helle Carola Gaertner-Scholle: Außenstelle Heinkelwerk. Verlag Neues Leben, Berlin 1963.
  • Stephan Jegielka: Das KZ-Außenlager Genshagen. Struktur und Wahrnehmung der Zwangsarbeit in einem Rüstungsbetrieb 1944/45. Tectum, Struktur, Marburg 2005. (Studie av en av Sachsenhausens uteleire)
  • Gegen das Vergessen: Häftlingsalltag im KZ-Sachsenhausen 1936-1945. CD-ROM, Oranienburg/München 2002/2003.
  • Günter Morsch, Ines Reich: Sowjetisches Speziallager Nr. 7/Nr.1 in Sachsenhausen (1945-1950). Katalog der Ausstellung in der Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, Berlin 2005.
  • Jan von Flocken, Michael Klonovsky: Stalins Lager in Deutschland 1945-1950: Dokumentation Zeugenberichte. Ullstein, Berlin 1991.
  • Adolf Burger: Des Teufels Werkstatt: Die Geldfälscherwerkstatt im KZ Sachsenhausen. Hentrich & Hentrich, 2004.
  • Gerhard Finn: Die politischen Häftlinge in der Sowjetzone. Berlin 1958
  • Gerhard Finn: Sachsenhausen 1936-1950: Geschichte eines Lagers. Westkreuz-Verlag, Berlin/Bonn 1988.
  • Wolfgang Benz & Barbara Distel (Hg): Der Ort des Terrors. Sachsenhausen, Buchenwald (bind 3) München: Beck, 2006
  • Hermann Kaienburg: Der Militär- und Wirtschaftskomplex der SS im KZ-Standort Sachsenhausen-Oranienburg. Metropol Verlag, Schriftenreihe der Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten, Bd. 16, Berlin 2006.