Frigjøring, gjenreising og Natomedlemskap

Sakset fra NRK.no

Krigen var over, freden og gleden brøt løs. Et utslitt folk feiret friheten i et nedslitt og utarmet fedreland, men med håp og forventninger om å skape ei god og trygg fremtid for seg og sine. Den nye hverdagen betydde gjenreising, først og fremst av det politiske systemet, og så gjenoppbygging og fornying av alt som var ødelagt og nedslitt gjennom 5 års krig og okkupasjon.

Publisert 26.01.2005 10:46. Oppdatert 27.01.2005 11:46.
Av Per Kristian Johansen

En ny generasjon politikere og fagfolk tok ledelsen i statsapparatet, som de fornyet og forsterket, og brukte mer aktivt i samfunnsutviklingen enn noen gang tidligere i vår demokratiske historie. I tillegg hadde en to andre krevende saker som måtte løses på en forsvarlig måte: Rettsoppgjøret med landsvikerne og oppgaven å fastlegge Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk i etterkrigstiden.

Fredssommeren 1945

Frigjøringen utløste lettelse og enorm glede blant folk. Endelig slapp befolkningen ut av tyskernes terrorstyre. De som hadde vært borte på grunn av krigen, begynte å komme hjem - fra utlandet, fra konsentrasjonsleirer og fangenskap, fra skjulesteder i hjemlandet. Jubelen i mai ville ingen ende ta, og folk nøt friheten og gjensynsgleden.

Oslo 8 mai 1945: Frigjøringsfesten er igang i Oslo. Unge og gamle har besatt lastebiler av alle slag og kjører rundt i gatene. Enn "slagen" tysk soldat bivåner det hele. Foto: Scanpix / Arkiv.

Ettersom det var godt om penger blant folk, var det mange som unte seg noen uker ferie før de begynte å se seg om etter jobb igjen. Naturlig nok ble det inngått svært mange ekteskap det året, fordi mange utsatte giftermålet under krigen.

Store sivile tap etter et britisk bombeangrep på ubåtbunkeren på Laksevåg i 1944. 193 omkom. Holen skole ble truffet, og 61 skoleelever drept. På bildet har redningsmannskapene funnet en av de omkomne i ruinene. Foto: Scanpix
Men ikke alle følte den samme gleden. Ikke alle fikk hjem sine kjære da frigjøringen var et faktum. Mer enn 10 000 nordmenn døde som følge av krigen. En regner at ca. 2000 falt under kampene i Norge, 3600 omkom ved forlis i handelsflåten, 3200 døde i tysk fangenskap eller ble henrettet, og nærmere 700 frontkjempere omkom i tysk tjeneste.

En annen gruppe ulykkelige var de som hadde vært på gal side under krigen og okkupasjonsårene. En stor del av disse ble arrestert og samlet i egne leirer. Både de som hadde samarbeidet med tyskerne og deres familier ble rammet av en slags kollektiv forakt og hevnfølelse, og i mange tilfeller utsatt for nedverdigende behandling. Det gjaldt ikke minst kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater, og aller verst var det for dem som hadde fått barn med tyskere. Mange av de 6000 barna som hadde norsk mor og tysk far ble opp gjennom barneårene regulært mobbet på en slik måte at de ble merket for livet.

Rettsoppgjøret

Krigsforbryteren og torturisten Henry Rinnan (tiltalt nr. 1) på tiltalebenken i lagmannsretten i Trondheim tinghus, 1946. Foto: NTB / Scanpix.
Det var enighet om at rettsoppgjøret med landssvikerne og krigsforbryterne måtte avvikles så raskt som mulig og i verdige former.

Landssvikoppgjøret ble en helt ekstraordinær utfordring for rettsapparatet, som måtte utbygges spesielt for å løse denne svære oppgaven. Normalt behandlet domsstolene den gangen 3–4000 forbrytelser i året.

Ved krigens slutt ble det foretatt ca. 30 000 arrestasjoner og innledet etterforskning mot rundt 93 000 personer. Det ble reist tiltale mot ca. 53 000. Omkring 30 000 av de tiltalte fikk bøter eller forskjellige former for rettighetstap, mens nærmere 23 000 fikk betinget eller ubetinget fengsel.

For mange av de dømte ble imidlertid både soningstiden og bøtene betydelig redusert ettersom tiden gikk.

Det ble avsagt 30 dødsdommer over norske borgere, og 25 ble henrettet ved skyting. Blant disse var Quisling, som ble skutt 24. oktober 1945, og Gestapos farligste norske medhjelper, Henry Rinnan. 4 av de dødsdømte ble benådet og én døde i fengselet.

Landssviksaken mot Vidkun Quisling i Oslo forhørsrett. Væpnet vakt i bakgrunnen. NTB arkivfoto / SCANPIX
12 av de verste tyske krigsforbryterne ble dømt til døden og henrettet i Norge. Den siste dødsdom ble fullbyrdet 28. august 1948, og de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet 25. oktober 1957.

Sider ved dette svære rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har i ettertid vært emne for debatt blant jurister, historikere og andre samfunnsengasjerte. Det er mange som på prinsipielt grunnlag har beklaget at dødsstraff ble tatt i bruk i et sivilisert samfunn som hadde avskaffet dødsstraffen.

Likeså har en kritisert at det oppstod skjevheter i straffeutmålingen slik at de første som ble dømt fikk strengere straffer enn de som ble pådømt mot slutten av rettsoppgjøret. Hovedinntrykket er likevel at rettsoppgjøret bestod sin prøve ved at det ble gjennomført i samsvar med gjeldende lov og rettspraksis, og selvsagt med full adgang for de tiltalte til å forsvare seg.

Gjenreisingen av det politiske systemet

Under okkupasjonen ble alle demokratiske institusjoner i Norge oppløst og alle politiske partier, med unntak av NS, forbudt. Nygaardsvolds regjering i London satt som leder for det frie Norge, og fikk etter hvert i stand et samarbeid med Hjemmefronten og andre motstandsgrupper i Norge. Dette var et samarbeid som knirket fra tid til annen pga vanskelige kommunikasjonslinjer, gjensidig mistenksomhet, misforståelser og politiske motsetninger.

Men i alle norske miljøer både i London, i Stockholm, i Hjemmefronten og ikke minst i norske og tyske fangeleirer ble Norges politiske fremtid diskutert og ukast til politiske program laget.

I fellesskap klarte de å trekke opp grunnleggende retningslinjer for hvordan maktovertakelsen etter nazistenes kapitulasjon skulle foregå lokalt og sentralt, og hvordan landet skulle gjenoppbygges. Det kom fram i forslaget til Fellesprogrammet, som var utarbeidet av representanter for de 4 største politiske partiene, og som i 1945 fikk tilslutning fra alle politiske partier.

Tidligere statsminister Nygaardsvold på vei ut fra Slottet etter å ha levert sin avskjedssøknad. Foto: NTB / Scanpix
Fellesprogrammet trakk opp langsiktige mål for utviklingen av det norske samfunnet og bar bud om en ny samarbeidsånd i landet. Regjeringen Nygaardsvold erklærte at den ville gå av straks den kom tilbake til Norge, og det var også enighet om at en uavhengig granskingskommisjon skulle oppnevnes for å gjennomgå Stortingets og regjeringens virksomhet før og under krigen.

I samsvar med dette løftet leverte regjeringen sin avskjedssøknad 12. juni, og 14. juni trådte det gamle Stortinget sammen, mer for å representere den konstitusjonelle kontinuiteten enn for å fatte politiske vedtak.

Mange mente det gamle Stortinget aldri burde samles igjen da det hadde kompromittert seg selv ganske ettertrykkelig ved at det først hadde forlenget sin egen stortingsperiode til 4 år, og dernest hadde latt seg presse til å anmode konge og regjering om å gå av i 1940.

Samlingsregjeringen

Det var også enighet om at ei brei samlingsregjering, som først og fremst skulle ha administrative oppgaver, skulle dannes og sitte inntil nytt stortingsvalg kunne avholdes. Kong Haakon fikk det råd å anmode Paal Berg, høyesterettsjustitiarius og leder for Hjemmefronten, om å danne denne regjeringen.

Da regjeringslisten skulle sammensettes, oppstod det motsetninger av forskjellige slag blant parlamentarikere, representanter for de som hadde vært ute under krigen, de som hadde vært med i hjemmefronten, de som hadde sittet i tysk fangenskap og andre grupperinger, og flere kandidater ble kastet. Til slutt bad Berg seg fritatt for oppgaven, uten at han egentlig hadde prøvd å tvinge gjennom sine krav og ønsker.

Statsminister Einar Gerhardsen forlater Slottet etter å ha levert inn sin minister-liste. Foto: NTB / Scanpix
Regjeringsspørsmålet ble løst da Einar Gerhardsen tok ledelsen av forhandlingene. Han var da 48 år gammel, og ordfører i Oslo, som han hadde vært ved krigsutbruddet i 1940. Han hadde ingen erfaring fra Storting eller regjering, men hadde grundig partipolitisk opplæring og erfaring og var på det tidspunkt de facto leder for Det norske arbeiderparti.

Gerhardsen kom tidlig med som leder i illegalt motstandsarbeid, ble arrestert og satt flere år i tysk konsentrasjonsleir. Som erfaren organisasjonsmann hadde han stor evne til samarbeid og til å skape enighet. I den samlingsregjeringen som han dannet 25. juni, var alle de politiske partiene representert. For første og eneste gang var kommunistpartiet representert i ei norsk regjering med 2 statsråder. En av disse var vår første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen, som fikk det politiske ansvaret for sosiale saker.

Stortingsvalget

Arbeiderpartiet spilte på V-tegnet i sin valgkamp i 1945. Her er symbolet på veggen til Arbeiderpartiets lokaler i Folketeaterbygningen sammen med slagordet "Trygg seieren". Foto: NTB / Scanpix
Samlingsregjeringen skulle ikke sitte lenge, og 8. oktober var det stortingsvalg. Det gav et solid sosialistisk flertall. Arbeiderpartiet fikk alene rent flertall, med 76 av 150 mandater. Mer sensasjonelt var det at Norges kommunistiske parti fikk inn hele 11 representanter, og Kristelig folkeparti fikk inn 8 mandat. Det betydde at de gamle borgerlige partiene, Høyre, Venstre og Bondepartiet gikk tilbake i forhold til sine posisjoner utover 1930-tallet.

Dette Stortinget representerte også på sett og vis et generasjonsskifte, i og med at 110 av 150 representanter var nye. Og den parlamentariske situasjonen var enkel: Gerhardsen dannet en ren arbeiderpartiregjering i begynnelsen av november 1945. Dermed var det demokratiske system gjenopprettet, og dette innledet det mange har kalt Gerhardsen-perioden, eller den perioden i norsk historie som professor Jens Arup Seip i en av sine mange spissformuleringer kom til å betegne ”ettpartistaten”.

Materiell gjenreisning

Selv om Norge kom bedre ut av krigens ødeleggelser enn de fleste andre europeiske land, stod likevel landet overfor svære gjenreisningsoppgaver.

Verst var det i Finnmark og Nord-Troms, et område på ca 60 000 kvadratkilometer, med en befolkning på rundt 75 000 mennesker. Her var hele landsdelen ødelagt: Boliger, fjøs, kaier, fiskebruk, fiskebåter, redskaper, skoler, offentlige bygg, bruer, telefonlinjer, kraftverk, fyrlykter – alt var brent eller sprengt i store deler av landsdelen. Likevel begynte folk umiddelbart å flytte tilbake. De evakuerte var utålmodig etter å komme seg hjem, og en kombinasjon av midlertidige tiltak og mer langsiktig planlegging for gjenreisningen av denne landsdelen ble nødvendig fra statens side.

Bodø ble nesten jevnet med jorden etter tyskernes bombeangrep de siste dagene av mai 1940. Foto: Scanpix

Også andre deler av landet var hardt rammet. Flere byer og tettbygde strøk ble intenst bombet under krigshandlingene i 1940, og sabotasjeaksjoner hadde rammet både infrastruktur, produksjonsanlegg og boliger i okkupasjonsårene. I tillegg kom at hele produksjonsapparatet var nedslitt fordi det ikke var blitt vedlikeholdt og fornyet under nazistenes styre, og omtrent halvparten av handels- og fiskeflåten var gått tapt.

Det var heller ikke blitt bygd boliger. Det er beregnet at en manglet 120 000 leiligheter bare for at alle barnefamilier skulle få et eget sted og bo. Oppe i alt dette var det selvsagt et enormt behov for alt av vanlige forbruksvarer, og alle varelagre var tomme.

Den materielle gjenreisningen ville bli omfattende og måtte bli vanskeligere og ta lengre tid en den politiske. Regjeringens, og Fellesprogrammets målsetting for den økonomiske politikken kan grovt sett skisseres slik:

1. Rask gjenreisning
2. Full sysselsetting
3. Stabile priser
4. Jevn og rettferdig inntektsfordeling.

Disse målene ville regjeringen nå gjennom å ha til disposisjon en rekke direkte virkemidler i den økonomiske politikken. I praksis måtte det bety en svært sentralisert styring av samfunnsøkonomien.

Selvaaghuset

Et Selvaaghus på Ekeberg oppført i 1948 til den sensasjonelt lave pris kr. 30.000. Seriefremstilt kunne huset leveres for kr. 16.000. FOTO: AKTUELL / SCANPIX
Entrepenøren Olav Selvaag ble landskjent i 1948 da han i et åpent brev til Stortinget og 12 aviser kritiserte datidas byggeforskrifter og metoder, og mente man med samme materialer og mannskaper kunne bygge tre ganger så mange boliger som man gjorde.

I løpet av 12 uker høsten 1948 reiste han Ekeberghuset som var det første etter de nye prinsippene; skjellettkonstruksjon med lett bindingsverk og isolasjon med diffusjonssperre.

Innføringen av planøkonomien

Gerhardsens andre regjering beskrives gjerne som et dynamisk, handlekraftig, sterkt faglig politisk kollegium. Gjennomsnittsalderen var på bare 44 år, og flertallet av statsrådene var uten parlamentarisk erfaring.

Den nye finansministeren var sosialøkonomen Erik Brofoss, som la fram Arbeiderpartiregjeringens første statsbudsjett. Han forklarte Stortinget hvordan nasjonens rikdom ikke bare var et spørsmål om penger, men bestod av menneskelig arbeidskraft, materialer, råvarer og redskaper. Statens oppgave var å budsjettere landets totale tilgang på ressurser slik at disse best kunne utnyttes for å få landet på fote igjen. En viktig grunntanke var at alle, både forbrukere og produsenter, private og offentlige, måtte arbeide mot felles samfunnsøkonomiske mål i ”bedriften Norge”.

I 1947 ble det første nasjonalbudsjettet utarbeidet for planlegging på kort sikt, og som grunnlag for planlegging på lengre sikt ble det utarbeidet langtidsprogrammer for 4-årsperioder. Unge kandidater fra et modernisert Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo kom inn i fremtredende administrative posisjoner og ble faglig sett veldig viktige i den administrative oppbyggigging og fornying av offentlig sektor, som var en forutsetning for gjennomføringen av den nye økonomiske politikken.

Reguleringsøkonomien i praksis

Som etter første verdenskrig var det i 1945 mangel på alle slags varer, men mye penger i omløp ute i samfunnet. Dette skapte grunnlag for høy etterspørsel og var en fare for rask prisstigning, som etter noen tid kunne resultere i overskudd på varer, prisfall og nedgangstider, slik som i 1920-årene.

Rasjoneringskort fra 1949, som viser hvordan tilgangen på tekstiler for barn var begrenset. Privat foto.

Det var bred politisk enighet om at denne situasjonen måtte unngås, og regjeringen fikk derfor stort sett forståelse for sin reguleringspolitikk. Denne bestod i fortsatt rasjonering, som det hadde vært i okkupasjonstiden, kvoteordninger, importkontroll og streng valutakontroll. Både tilgangen på forbruksvarer og investeringsvarer ble hardhendt regulert, og et eget direktorat kontrollerte prisene.

Hele denne offentlige reguleringen skjedde med hjemmel i et lovsystem kalt ”Lex Thagaard”, som regjeringen brakte med seg som såkalt provisorisk anordning fra London, og ble vedtatt av Stortinget som midlertidig lov i 1947. Det ble satt tak på fortjenester og aksjeutbytter, og på bankenes renter og utlånsrammer.

Alt i 1945 ble det ble organisert pengeinnveksling for å få oversikt over pengemengden i samfunnet, samt at bankene holdt penger tilbake, så kalte ”riksinnskudd”, for å inndra noe kjøpekraft. I forståelse med LO unngikk en lønnsøkninger, blant annet ved at alle meglingsbrudd gikk til tvungen lønnsnemnd. Således ble streikeretten i praksis suspendert.

Subsidier

Lønnspresset ble betydelig redusert ved utstrakt bruk av subsidierordninger, spesielt på landbruksvarer, og andre støtteordninger til næringslivet. Samtidig ble skatter og avgifter kraftig økt for å finansiere det store offentlige forbruket og investeringer, samt at det bidro til å trekke privat kjøpekraft ut av samfunnet.

Effekten av denne reguleringsøkonomien ble omtalt som stabiliseringslinjen, fordi regjeringen maktet å holde priser og lønninger stabile i en 4 års periode, samtidig med at det var full sysselsetting og stor økonomisk aktivitet knyttet til gjenreisning, etter hvert også nyetableringer innen kraftproduksjon, industri handel og fiskerier.

Marshall-hjelpen

I 1947 mottok vi Marshall-hjelpen på 3 milliarder kroner. Det kom godt med da valutareservene våre i utlandet var oppbrukt på tross av alle importrestriksjonene.

Økonomisk normaliseringsperiode 1949–1952

Mens prisene holdt seg stabile i Norge fram til høsten 1949, hadde en kraftig prisstigning i nesten alle andre land som vi handlet med. Det betydde at prisene på importvarer steg, ikke minst etter at Storbritannia devaluerte pundet.

Norge mottok i likhet med andre europeiske land bistand i form av lån og gaver fra USA til gjenoppbyggingen etter den såkalte Marshallplanen. Her utkjøring av mel fra lager. Sekkene er merket med Marshallhjelpens emblem. Foto: NTB / Scanpix
På denne måten importerte vi på sett og vis en prisstigning. Denne prisstigning hadde en demt opp mot ved å øke subsidiene, men det ble etter hvert klart at en i lengden ikke kunne fortsette med å betale prisstigningen over statsbudsjettet.

Dette ble særlig klart etter at utviklingen av den kalde krigen og Koreakrigen hadde ført til ytterligere internasjonal prisstigning, og det forelå ingen tegn på at noen stor internasjonal økonomisk krise var under utvikling, slik som på 1920-tallet. Samtidig ble det et krav om at den permanente ordningen med tvungen lønnsnemnd heller ikke kunne fortsette i det uendelige, og betingelsene for å motta Marshall-hjelpen forutsatte en liberalisering av handelen og all økonomisk virksomhet.

Dette førte til at en del av reguleringstiltakene ble gradvis avviklet, og spesielt merket folk flest at rasjoneringen av en rekke forbruksvarer ble opphevet. Det betydde at pris- og lønnsspiralen ble virksom, og det betydde at indirekte virkemidler i stigende grad kom til å avløse de direkte virkemidlene som styringsverktøy i samfunnsøkonomien.

Utviklingen gikk fra planøkonomi i retning av blandingsøkonomi, som etter hvert ble en slags merkevare for noe mange kalte den ”skandinaviske modellen”.

Velferdsstaten grunnlegges

Det sies at begrepet ”velferdsstat” ble første gangen brukt i offisiell sammenheng i et radioforedrag av Paal Berg like etter frigjøringen.

Det sies at begrepet ”velferdsstat” første gang ble brukt i offisiell sammenheng i et radioforedrag av Paal Berg (bildet) like etter frigjøringen. Foto: Riksarkivet / Scanpix
Velferdsstaten var tuftet på tanker og ideer om at staten hadde et ansvar for befolkningens velferd på en rekke områder. Det ville i og for seg være en slags videreføring av tidligere sosialpolitiske tiltak satt inn i en større og mer helhetlig sammenheng som i sum skulle utgjøre et sikkerhetsnett for alle borgere.

Den fremtidige velferdsstaten skulle ikke bare omfatte trygder og sosiale ordninger, men innebære like muligheter for helsetilbud, for utdanning, for kulturtilbud og ikke minst for trygge, sunne boliger. I bunnen for velferdsstaten ligger lovgivning og store overføringer mellom befolkningsgrupper på statsbudsjettet. Grunnlaget for velferdsstaten måtte derfor være god sysselsetting og økonomisk vekst.

Selv om Regjering og Storting i de nærmeste årene etter frigjøringen nødvendigvis måtte prioritere gjenoppbyggingen, ble det også lagt et viktig fundament for velferdsstaten.

Alt i 1946 vedtok Stortinget enstemmig, og uten debatt å innføre barnetrygd uten behovsprøving fra og med det andre barnet i familien. Samme året ble alderstrygden sterkt utvidet, og i 1947 ble 3 ukers ferie lovfestet. Og stadig nye grupper ble trukket inn i trygdesystemet på ulike måter, som for eksempel sjøfolket, som fikk pensjon.

Målet var imidlertid et heldekkende trygdesystem, en folketrygd, som skulle omfatte alle nordmenn, og faktum er at allerede i 1948 la sosialministeren, Sven Oftedal, fram en skisse til en folketrygd. Det skulle imidlertid gå nesten 20 år før denne ble virkeliggjort, og da av en borgerlig regjering. Men ideen var levende hele perioden.

Innen helsevesenet krevde helsedirektør Karl Evang en samlet nasjonal plan, der forebyggende helse skulle spille en sentral rolle. Foto: NTB-arkiv / SCANPIX
Også innen andre områder ble viktige elementer i velferdsstaten påbegynt. Det gjaldt ikke minst innen kultur og idrett, med institusjoner som riksteater, riksgalleri og Norsk Bygdekino.

Innen helsevesenet krevde helsedirektør Karl Evang en samlet nasjonal plan, der forebyggende helse skulle spille en sentral rolle. For å fremme boligbyggingen ble Statens Husbank opprettet med det formål å hjelpe alle til et akseptabelt husvære.

I løpet av den første 10-årsperioden etter krigen var gjenreisningen i all vesentlighet gjennomført og grunnmuren for det vi kaller velferdsstaten reist. Det var stort sett politisk enighet om målene, men det ble utkjempet mange politiske slag om midlene som be brukt og den sterke rollen staten hadde spilt under Arbeiderpartiets regime. Men velgerne gav partiet sin tilslutning i valgene slik at de økte sitt mandattall i 1949 og i 1953, mens Norges kommunistiske parti gikk sterkt tilbake.

Brobygging gjennom FN

Den norske nøytralitetspolitikken kunne ikke hindre at Norge, som en brikke i stormaktsspillet, ble angrepet av Tyskland i 1940. I 1941 lanserte Trygve Lie, utenriksminister i Nygaaardsvoldregjeringen i London, tanken om en fremtidig norsk sikkerhetspolitikk knyttet til samarbeid mellom stormaktene rundt Atlanterhavet. Tanken vakte imidlertid alminnelig skepsis og motstand både blant eksilpolitikere og innen Hjemmefronten.

Mot slutten av krigen arbeidet stormaktene med opprettelsen av FN som en fremtidig global sikkerhetsordning, der stormaktene selv skulle ha en dominerende rolle gjennom Sikkerhetsrådet. Regionale sikkerhetsløsninger var en lite opptatt av, og dermed gav en også opp atlanterhavslinjen som grunnlag for norsk sikkerhetspolitikk.

Trygve Lie ble valgt til FNs første generalsekretær med sterk støtte fra både USA og Sovjetunionen. Foto: Johnsen / NTB arkiv / Scanpix
I stedet vokste det fram en oppfatning av at Norge som en liten nasjon, men med en sentral strategisk beliggenhet, gjennom FN kunne spille rollen som en slags brobygger mellom stormaktene, særlig i forholdet mellom Sovjetunionen og de vestlige stormakter.

Nøytralitet var et negativt begrep i Norge den gangen, og brobyggerlinjen betydde ikke gjenopptakelse av nøytralitetspolitikken, men en sikkerhetspolitikk basert på aktivt arbeid gjennom FN, der stormaktene var garantister gjennom Sikkerhetsrådet, og de små land meklere og forhandlere.

Brobyggerlinjen ble således akseptert som Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk både hjemme og i utlandet. En bekreftelse på dette kan en se i det faktum at Norges utenriksminister, Trygve Lie, våren 1946 ble valgt til FNs første generalsekretær med sterk støtte fra både USA og Sovjetunionen.

Tysklandsbrigade med eller uten kondomer

Fra 1947 til 1953 var norske militære styrker med i den allierte okkupasjonen av Tyskland. Disse stod under britisk kommando og var utstyrt med britiske våpen, så dette i seg selv ville ikke ha vært forenlig med nøytralitet.

Norske soldater i Tysklandsbrigaden på vei til Tyskland for å delta i den allierte okkupasjonen av landet. Foto: Th. Skotaam / AKTUELL / SCANPIX
Tysklandsbrigaden utgjorde 4000 mann, og til sammen 50 000 norske soldater tjenestegjorde i løpet av disse årene i den britiske okkupasjonssonen.

De fleste soldatene fikk et godt og vennskaplig forhold til den tyske sivilbefolkningen. Ansvarlige myndigheter forutså selvsagt at samkvemmet mellom soldatene og tyske kvinner kunne få utilsiktede konsekvenser. Derfor ville Stortinget alt i 1947 at det skulle deles ut kondomer, eller preventiver, til soldatene i Tysklandsbrigaden.

Dette utløste en voldsom moralsk og politisk protestaksjon, som samlet inn hele 440 000 underskrifter mot tiltaket. Dette sies å ha vært den mest omfattende underskriftskampanje i landets historie inntil da.

Kursendring i utenriks- og sikkerhetspolitikken

Brobyggerlinjen betydde at Norge prøvde å unngå å ta parti i internasjonale konflikter, men det ble imidlertid mer og mer vanskelig etter som frontene i den kalde krigen ble klarere og to-delingen av verden var i ferd med å bli et faktum.

I 1946 holdt Churchill sin berømte ”jernteppetale” og erklærte at Sovjetsamveldets ekspansjon måtte stanses. Foto: AP Photo
På den internasjonale arena oppstod det stadig motsetninger og konflikter, der stormaktene var involvert, som verken Norge eller FN maktet å løse.

I 1946 holdt Churchill sin berømte ”jernteppetale” og erklærte at Sovjetsamveldets ekspansjon måtte stanses. Men i løpet av 1947 ble det etablert kommuniststiske, Moskva-lojale regjeringer i de østeuropeiske landene Polen, Ungarn, Bulgaria og Romania.

På nordflanken ble Finland presset til å underskrive en vennskapsavtale, og i sør, i Hellas, raste det borgerkrig. Her støttet Sovjetunionen kommunistene. I Vesten ble dette oppfattet som en kommunistisk trussel, noe som var tilfelle i Norge også.

Amerikanerne svarte med Truman-doktrinen, som konkret var rettet mot kommunisttrusselen i Hellas og Tyrkia. Marshall-planen derimot var i utgangspunktet et tilbud til alle europeiske land om økonomisk støtte, men hadde innebygd betingelser om liberalisering av handelen og medlemskap i en amerikansk dominert organisasjon, OEEC (senere OECD). Dette var krav som verken Sovjetunionen eller de andre østeuropeiske landene kunne eller ville godta, og i Norge var det stor forståelse for at mottakelsen av Marshall-hjelpen ville knytte oss sterkt til et vestlig økonomisk og politisk samarbeid.

Cold War

Statminister Einar Gerhardsen tok det endelige bruddet mellom Arbeiderpartiet og Kommunistene i en tale på Kråkerøy i 1948. Her er Gerhardsen på talerstolen i Stortinget. Foto: Scanpix / Arkiv
Høsten 1947 ble begrepet ”Cold War” godt kjent gjennom den amerikanske forfatteren Walter Lippmans bok av samme navn, som en beskrivelse av forholdet mellom Sovjetunionen og USA slik det utartet. Året etter (1948) skulle bli enda mer dramatisk, med kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia, Berlin-blokade og etableringen av Bevinpakten, eller bedre kjent som Vestunionen.

I Norge gikk ryktene om at vårt land snart ville bli utsatt for det samme press fra Sovjetunionen som Finland, og statsministerens berømte Kråkerøytale innledet en kompromissløs antikommunistisk kampanje over hele landet. Det innebar bl.a at de 11 kommunistene på Stortinget ble satt utenfor komiteer og utvalg som drøftet norsk sikkerhetspolitikk.

Erfaringer fra Øst-Europa gjorde at flertallet i Stortinget tvilte på hvor kommunistenes lojalitet lå. Den samme mistro gjorde seg også sterkt gjeldende i arbeidslivet og innenfor organisasjonene, der kommunister ble svartelistet og satt utenfor på forskjellige måter, da en fryktet infiltrasjon og spionasje til fordel for Sovjet. Politiet opprettet sin berømte og etter hvert beryktede overvåkningstjeneste som registrerte og overvåket kommunistene og deres antatte sympatisører, som ble sett på som potensielle landsforrædere og femtekolonister.

Forhandlinger om nordisk forsvarsforbund

I løpet av året kom det et forslag fra Sverige om at det skulle dannes et nordisk nøytralt forsvarsforbund. Det var altså viktige valg regjeringen stod overfor i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Et slikt forbund kunne være fristende. Spørsmålet var om vi i forbundet kunne få våpenhjelp og støtte vestfra hvis en sikkerhetspolitisk krise oppstod. Dette ble det forhandlet om rundt årsskiftet 1948/49, uten at problemet ble løst.

Amerikanerne ville ikke prioritere våpenhjelp til et frittstående nordisk forsvarsforbund, men krevde som motytelse militært samarbeid og samordning, i det minste av militære staber. Svenskene mente dette var å oppgi nøytraliteten, og å søke samarbeid vestover ville virke provoserende på Sovjetunionen. Dermed strandet forhandlingene, selv om tanken om nordisk forsvarssamarbeid hadde stor oppslutning i opinionen, særlig innen arbeiderbevegelsen.